Forhandlingene om en fornyet IA-avtale skulle etter planen være ferdig i oktober. Nå har de strukket seg langt inn i novembermørket. Kilen som står mellom partene, er spørsmålet om sykelønnsordningen. Skal den fredes de neste fire årene, eller ikke?
NTL Nav mener at innstramminger i sykelønnsordningen ikke kan godtas. Vi håper også at partene klarer å finne en løsning, slik at uenighet om sykelønn ikke fører til et sammenbrudd i IA-samarbeidet. Vi tror på at en felles avtale om et inkluderende arbeidsliv kan føre til lavere sykefravær, høyere produktivitet og lavere belastning på velferdssystemet. Derfor er det i alles interesse å finne en felles løsning som viderefører og styrker IA-samarbeidet.
Den første IA-avtalen ble innført i 2001. Avtalen er et resultat av samarbeid mellom arbeidsgiverorganisasjonene, arbeidstagerorganisasjonene og staten, med mål om å skape et arbeidsliv som aktivt forebygger sykefravær, hindrer frafall og har en plass til de som ikke har 100% arbeidsevne. Arbeidslivssentrene har vært sentrale i IA-arbeidet og har bidratt med støtteordninger, kunnskapsformidling og bistand på arbeidsplassene. Det er et åpent spørsmål hva som skjer med arbeidslivssentrene, om IA-avtalen ikke videreføres.
Et unikt aspekt ved IA-samarbeidet, er at sykefraværspolitikk utvikles i samarbeid med partene i Norge. Politikerne har gitt fra seg noe av makten til å vedta velferdsordninger til arbeidslivspartene, ved at de har gjort sykelønnsordningen til en del av IA-samarbeidet. Det er også grunnen til at de pågående forhandlingene er så viktig.
Sykefraværet stiger, har IA-arbeidet feilet? Til tross for stadig flere IA-virksomheter og at hele det norske arbeidslivet nå er bundet til intensjonene i IA-avtalen, har sykefraværet vært i jevn økning siden 2001. Kritikerne av IA-avtalen mener at økningen i sykefravær viser at arbeidet har feilet. De mener at en strammere sykelønnsordning kan være løsningen når tilrettelegging og inkludering ikke er nok. Når gulroten ikke virker, tyr man til pisken. Innføring av karensdager og reduksjon i sykelønnssatsen ved langtidsfravær er blant tiltakene blant annet NHO ønsker å se nærmere på.
LO mener at målet ikke bør være å redusere sykefraværet for enhver pris, men å inkludere flest mulig i arbeidslivet. Tilhengerne av IA-avtalen peker på at når en større andel av befolkningen er i arbeid, inkludert de av oss som har helseutfordringer, vil sykefraværet nødvendigvis bli noe høyere. Personer med ulik funksjonsgrad og helseutfordringer går på jobb hver dag, mens de i andre land ofte faller utenfor arbeidslivet. Et inkluderende arbeidsliv kan dermed gi høyere sykefravær enn land vi liker å sammenlikne oss med, men det er ikke nødvendigvis bedre for samfunnsøkonomien om personer med mye sykefravær skyves ut av arbeidslivet.
Kutt i sykelønnsordningen rammer de svakeste og er ikke nødvendigvis effektivt i kampen mot langtidsfraværet. I NTL er vi helt på linje med vår hovedorganisasjon LO i at det er avgjørende å beholde dagens sykefraværsordning, med rett til 100 prosent lønnskompensasjon i 12 måneder hvis du blir syk.
Vår største bekymring er at kutt i sykelønna rammer de svakeste av oss, som også er de som trenger ordningen mest. De såkalte sliterne, de som ikke kan ta en dag på hjemmekontor, de som ikke har økonomisk rom til å avse en dagslønn, de som har fysisk belastende yrker. Vi har ingen tro på at befolkningen blir friskere ved å bli økonomisk straffet gjennom karensdager eller reduserte satser ved langtidssykefravær.
Skjebnemåneden november. I november er det mange store og små spørsmål som skal avgjøres. Vi håper at de pågående forhandlingene leder til en videreføring av IA-samarbeidet, men sykelønnsordningen kan ikke røres. Hvis tiltak for å redusere sykefraværet fører til et arbeidsliv som er tilgjengelig for færre, må vi vurdere andre løsninger.
Det at vi i velferdsstaten Norge har en god økonomisk ordning som ivaretar alle ved sykdom er et viktig prinsipp og en grunnleggende verdi. Vi vil ikke tilbake til en tid med store klasseforskjeller der noen uansett var sikret økonomisk trygghet ved sykdom gjennom avtaler, mens andre ikke hadde fremforhandlet slike ordninger og risikerte personlig konkurs hvis helsen ikke holdt.
Marianne Barry & Tine Olsen